Ragnar Blichfeldt artist

Ragnar Blichfeldt Han levde fett i dåttcombobla til veggen kom mot ham i 2002, uten noen døråpning å dukke gjennom. Når det smeller så hardt at gjøremål blir utmattende, og søvn blir en besettelse, da begynner hjernen å fantasere på egen hånd for å slippe unna den kjipe eieren. Derfra er veien kort til å skrive dikt, og da er ikke veien lang til å skrive historier. Og derfra? Hele tiden sto pianoet der i hjørnet og skulte mot ham. Det var isfront i årevis, men det var et umulig uvennskap. Nå skulle pianojudasen få! Etter en lang natts krangel med tekst, tangenter og egen selvtillit løper Blichfeldt til den lokale puben hvor noen få gjester blir shanghaia som kritikere for hans første selvskrevne låt. Nå, årevis etterpå, sitter du med resultatet på ørene – uten at arbeidet, dobbeltarbeidet, tvilen, bannskap, finanskrise og våkennetter synes utenpå. Pytt. Det måtte bare bli som det ble. Kanskje arbeidsmoralen, virketrangen, stresset og veggen fra dåttcombølgen kom til nytte likevel? For alt skal ut. Alt skal ut.